I går skulle vi bare gå en tur med Zimba i nærområdet her, til en plass som heter Stall Valle. Det var et nydelig vårvær og planen var kun dit. Vi skulle se nærmere på området Prinsessa skulle feire bursdagen sin neste helg.
Det var fantastisk flott der. Varmt og godt og masse flotte hester. Kona til eieren (Hun er eier og driver hun også) kom gående med sin hest med minst 10 forventningsfulle og glade små rideelever på rekke bak seg og en overivrig far fra Japan (eller noe slikt) som sprang rundt med kameraet mens hans håpefulle ridde på hesten.
Veldig dårlige bilder…jeg vet. Men selvsagt hadde jeg glemt kameraet hjemme og hadde kun mobilen. Personen i svart nært granskogen, er Japaneren med kamera. 
Zimba ble lettere opphisset da hestene satte i gallopp, men det kom bare små pip fra han. Vi var jo redd for at han skulle gjø og skremme hestene, men han gjorde aldri det. Ikke engang da han satt å så på jente som ridde i innhengingen:
Men det viste seg, etter en prat med eier at hestene ikke brydde seg om en liten gjøende hund uansett, så da hadde det gått greit om han skulle bli litt stor i kjeften. Dessuten hadde Zimba hilset på hester før, så da trengte han kanskje ikke vasle matmor og matfar om eventuelle farer, selv om matmora anså hestene som en stor fare. For dere skjønner det at jeg har aldri blitt vant til hest. For meg er hester noen svære skumle dyr. Jeg kan ikke gå så langt å si at de er monstre, men det er ikke langt unna. Jeg kan jo til en vis grad se skjønnheten i dyret fordi jeg er glad i all slags dyr. Og jeg må jo innrømme at det var dødsstilig å se den mannlige eieren av senteret kom kjørende med sine 4 kullsvarte hester som dro på ei 100 år gammel vogn, mens han selv satt på toppen med svart kappe og svart hatt på seg. Jeg må innrømme at det var stil, men skumle likevel. Likevel greide jeg å ta dette bildet:
Da var jeg tøff altså.
Joda, hester er jo litt vakre dyr. Kanskje skal man øve seg og kanskje ri en dag? Kanskje…
Ellers traff Zimba seg en kompis som vanlig. Det var jo stor stas.
Det er her man ser at det ER stor forskjell på en Bichon Frisè og en Puddel.
Så fant vi ut at vi skulle ta turen hjem. Men vi skulle gå skogen hjem.
Og det var jo helt greit det. Da vi kom på toppen (ser dere benken der oppe) tok vi oss en lang pause. I alle fall vi tobeinte. Han firbeinte fant seg ei pinne han sprang som en gal med. Etter ei stund fant vi ut at vi bare skulle se litt lengre bort hvordan det så ut. Så vi gikk…..plutselig så vi en rev som lusket omkring. Da måtte vi jo sjekke ut om vi kunne få et bilde av den. Det fikk vi selvsagt ikke, for da vi kom med en glad valp på tur, gikk den. Så tenkte vi at vi kanskje kunne gå et aldri så lite stykke til. Det var jo så flott. Så vi gikk…. Lengre bort så vi ei elv som slynget seg som en slange i terrenget. Det måtte vi jo se nærmere på:
Så begynte jeg å tenke på at kanskje vi skulle gå tilbake. Tilbake?, sa Cooly. – Neida, vi kan gå veien ned her så kommer vi til en vei som går tilbake til huset vårt. Det er ikke langt, sa han. Jeg burde egentlig vite bedre enn å stole på denne uttalelsen etter tidligere erfaringer, men som sist så jeg for meg at det ikke var lange biten igjen og at veien snart skulle ta en vending hjem. Så vi gikk…over myr, over eng til vi fant en merket sti. Jeg stusset urolig over at Cooly ble like overrasket som meg over at den merkede stien dukket opp…..Men enda jeg har rimelig elendig retningssans fant jeg ut at den veien måtte være den rette. Så vi tok den veien. Etter en lang stund med vassing i myr og kryssing av elv, kom vi ned til hovedveien som gikk til Soløyvannet. Her kunne vi gå natursti gjennom en park som heter Futelva elvepark. Der hadde jeg aldri gått før, så dette var jo en positiv opplevelse for meg og ikke minst Zimba som fremdeles holdt farta.
Siden jeg hadde en lengemåler (som viser hvor langt man hadde gått) liggende i lomma, kunne vi måle hvor langt vi hadde gått. Da vi omsider kom hjem, hadde vi faktisk gått 1,5 mil. Så en liten tur i nabolaget kan fort endre seg for vår del. Men vi alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Zimba for sin del var ikke mer våken den dagen. Han fikk seg et bad og fikk fønet frisyren på plass igjen, og etter det sov han til han ble båret i senga si.
